Det er november, og et ufyselig vær i Asker sentrum. Et kort opphold mellom sluddbygene utnyttes til fotografering. Foran kamera bryter Cecilie opp i et stort smil. 

– Kanskje vi skal ta noen alvorlige bilder også?

– Nei, jeg vil helst smile. Du skjønner hvorfor når du har hørt historien min, sier Cecilie. 

– Det er min historie om det å komme seg fra bunnen til toppen igjen. Det har jeg klart på ett år. Det er jeg utrolig stolt over. Så jeg gjør slik til kroppen min. 

Cecilie klapper seg selv symbolsk på skulderen.

– Hvem er Cecilie Wendt?

– Jeg er fra Sandes, 48 år ung, og flyttet til Oslo i 2000. Er gift med Andreas, vi har to tenåringsgutter på 13 og 16 år, og bor i Asker. Jeg har en veldig positiv livsinnstilling, takket være min kjære mamma, mitt store forbilde. Og så synes jeg det er gøy å være med på ting, utfordre meg selv og kroppen min, og være i aktivitet.​​

Jobb er hobby

– Jeg jobber i Microsoft, og har jobbet med teknologi de siste 20 årene. Det er superspennende å finne ut hvordan teknologi kan hjelpe kundene mine. Når jeg er så engasjert i jobben min som jeg alltid har vært, så blir jobben min egen hobby. Stillingen min heter «Account Technology Strategist», det er en tøff og krevende jobb.​​

Tisset blod

– Sykdomshistorien begynte med to heftige urinveisinfeksjoner på rappen sommeren 2021. I oktober 2021 gikk jeg på do om kvelden og tisset masse blod. Jeg tenkte at jeg hallusinerte, nektet å tro det. Jeg la meg, våknet halv seks, og tisset blod igjen. Da dro jeg til legevakten, som mente det var urinveisinfeksjon, og sendte meg hjem med antibiotika. Men legevaktlegen sa også at jeg burde snakke med fastlegen. Jeg har en erfaren lege, som sa: «Jeg hadde aldri sendt deg hjem igjen med antibiotika, for du har alt for lave bakteriemengder.» Han sendte meg til urologisk avdeling på Bærum sykehus. De kjørte CT og cystoskopi, og sa at alt var som det skulle. Da var jeg glad, selvfølgelig.​

Kjelleren

– Sommeren 2022 begynte igjen med mange urinveisinfeksjoner, jeg gikk på antibiotika hele sommeren med smerter i underlivet. Det endte med at jeg dro til legen, smalt hånda i bordet, og sa: «Noe er galt med meg! Nå må du finne ut av det!”. Så kjørte vi ny runde tester. Den 7. november fikk jeg beskjed: «Du har en svulst i blæren din, med spredning til lymfene». Jeg måtte fjerne blæren. Da kom nullpunktet mitt, jeg datt rett ned i kjelleren.​​

Åpenhet

– Jeg var helt åpen med familie, venner og kollegaer. Mannen min var med på alle møter, det anbefaler jeg. Barna mine fikk også hele sannheten. Det eneste som stod i hodet mitt, var at jeg skulle bli frisk. Jeg tenkte aldri at det ikke skulle gå. Og det var ingen som skulle fjerne min blære, før jeg visste alt om alternativene. Jeg bestemte meg for å være helt åpen, ikke skamme meg, ikke være flau.​

Kontaktet Blærekreftforeningen

– Dagen etter beskjeden, så ble jeg medlem i Blærekreftforeningen. Samme dag fikk jeg kontakt med to damer, en med stomipose på magen, og en med studerblære, en konstruert blære koblet på urinrøret. Jeg snakket med dem i timevis. Uten det tilbudet, så hadde jeg brent inne med utrolig mange spørsmål.​​

Lundiana

– Et tredje alternativ til stomipose og den konstruerte blæren, var Lundiana (kontinent urostomi). Det er også en konstruert blære, men med kateter inn i magen istedet for stomi. Jeg fant ingen på min egen alder jeg kunne prate med om denne løsningen. Det var lite informasjon på nett, ingen likepersoner. Det var frustrerende, men jeg fant ut veldig mye ved å spørre i møte med helsepersonell. Jeg satt hos bandagisten i Bærum i en time for å se på poser, og prøve på. Jeg gikk inn i absolutt alle alternativer, for å finne ut hvilke valg som var riktige for meg og mitt liv.​​

Elefanten

– Jeg kalte det en elefant, for å komme meg gjennom det, og delte den i fire deler: Research, cellegift, operasjon og rehabilitering. Og halen: Alt jeg ikke klarte å putte inn andre steder, men som jeg burde forberede meg på. Mange kreftpasienter føler de blir litt alene, når de blir klassifisert som friske. Sikkerhetsnettet med leger rundt forsvinner. Jeg er ikke der ennå, men er forberedt. Det er en typisk ting som puttes i den halen. ​​

Kriterier for Lundiana

– Hvorfor er det så få som har den Lundiana-løsningen? 

– Det er bare Aker i Oslo som gjør operasjonen. Og så er det ikke så mange som snakker om den, og i tillegg er det kriterier for å få den. Du kan ikke være ustødig på hånden. Du kan ikke ha problemer med tarmene. For de fjerner en del av tarmen og lager den til en blære. Og så er det visstnok vanskelig hvis du er overvektig. Det er først når de åpner deg, at de ser om de kan gjøre det. Jeg synes Lundiana er en veldig praktisk løsning som fungerer superbra.

Jeg skal f… meg eie den posen

– Hvis de ikke kan gjøre det, så får du en vanlig stomi med pose. Da ville elefanten blitt litt større mentalt. Men jeg gikk inn i det og tenkte at får jeg pose skal jeg f… meg eie den. Den skal ikke eie meg. Det bestemte jeg meg for. ​

Cellegift

Operasjon

– Operasjonen var 22. februar, det var blytungt, med 11 dager på sykehus. Alt gikk veldig fint, sett ut fra at det var en enorm påkjenning. Det å ikke kjenne kroppen sin igjen, og være så langt nede, var skummelt. Men jeg takker meg selv for at jeg har trent så mye de siste ti årene. Jeg er sikker på at det er derfor jeg har det så bra nå. Mitt tips uansett hvor man er i livet, er å trene, det er så viktig.​​

Rehabilitering

– En måned etter operasjonen, så sjekket jeg inn på Godthaab i Bærum, for rehabilitering. Jeg hylgrein første dagen, fordi jeg var så svak. Etter tre uker med hjelp fra fysioterapeuter, så klarte jeg å gå normalt. Så gikk jeg over i fysioterapi her i Asker. Tolv uker etter operasjonen, så gikk jeg tilbake til Sats, og begynte å trene programmet fra fysioterapeuten.​​

Barrierer

– Jeg kan ikke kjenne når jeg må tisse, og er helt avhengig av å ha med utstyr hele tiden. Jeg tror få tenker over i hvor mange forskjellige settinger i livet man tisser. Det er det naturligste man gjør. Jeg må ha med «tissevesken» med kateter for å gå på do. Hvis du sitter på en strand uten toalett og det er folk rundt deg, hva gjør du da? Så jeg skrev en lang liste med barrierer. Første barriere var å reise alene, til Hellas. Eksponerte meg helt. Og grein første gang jeg satt meg på en strand med folk rundt meg og puttet det kateteret i magen. Men jeg gjorde det. Ved å krysse alle de barrierene, så var jeg nærmere et normalt liv igjen. ​

Tilbake i jobb

– Første mai begynte jeg å jobbe, en dag i måneden. Sommerferie i juli, det var nydelig i Hellas i tre uker. Jeg har arr, og et stort plaster, på magen. Men jeg bryr meg ikke om det. Jeg var ferdig med alle de greiene som stoppet meg.​

Hårete mål

– I august begynte jeg å jobbe 80 prosent. Samtidig sa jeg til bestevenninnen min, som har fulgt meg gjennom tykt og tynt, at innen 2023 er over skal vi opp på det høyeste fjellet i Hellas. Hun har aldri tvilt på meg før, men da tvilte hun: “Er du sikker på at du klarer det?” Så ble jeg litt forbanna, og tenkte at jeg skal bevise at jeg klarer det. Ikke bare for henne. Hvis jeg klarer det, da vet jeg at jeg er på topp igjen. ​​

Opptrening

– Da begynte jeg hos en personlig trener på Sats som er vant med opptrening etter skader. Vi fokuserte på stabilisering, styrke i beina, og kondisjon, fire dager i uka. Begynte å jobbe 100 prosent i september. ​​

Hellas

– Vi reiste til Hellas 11. oktober. Den første dagen, 12. oktober, gikk jeg 1900 høydemeter. Jeg hadde den mentale styrken, og klarte det f… meg. Jeg kom opp og fikk ett bilde på 2918 høydemeter, før vi måtte ned igjen, det var så sent. På bildet ser du skyene lenger nede, og havet. Og du ser hvor glad jeg er.​

Må man, så må man

– Hytta vi overnattet på, lå på 2100 meter. Vi skulle sove i sovesal og det var en utedo fordelt på cirka 50 personer. Jeg satt på kanten av sengen den natten og tisset på flaske. Selv om det var mange folk. Men det er som venninnen min sa, det der har du gjort før. Må man, så må man. ​​

Ser det positive

– Jeg fikk vite to uker etter operasjonen at det ikke var en kreftcelle igjen i vevsprøvene mine. Cellegiften gjorde jobben. Ikke alle er så heldige. Kroppen min har spilt på lag, og jeg har drevet den fram med hodet mitt. Jeg tror det er viktig at man setter seg små mål, og ikke kverner over hele prosessen. Jeg går i immunterapi, og selv om jeg må inn på sykehus annenhver uke, så velger jeg å se det som positivt. Det bidrar til at jeg skal kunne leve det livet jeg har kommet tilbake til.​

Likeperson viktig støtte

– Likepersontjenesten, det var starten på min reise, og utrolig verdifullt. Gunnhild, som hjalp meg, bor i Lofoten, men hun har holdt kontakten hele tiden. Jeg kan spørre henne om ting når som helst, og har fått en reservemamma. Med tiden så blir jeg nok klar for likepersontjenesten jeg også. Det viktigste, føler jeg, er den der ståpå-kraften, målsettingen, og hjelpen jeg har fått fra Blærekreftforeningen og likepersontjenesten. Men enkelt har det ikke vært.

For jeg har funnet nullpunktet mitt. Og det er derfor jeg sier det sånn: Fra null til topp. Og topp for meg er jo et normalt liv. Ikke noe Superwoman eller superkrefter, men å kjenne at man lever normalt igjen. At man ikke er redd for å leve normalt igjen.

Tekst og foto: Morten Brakestad