– At man blir tatt på alvor og blir utredet grundig, er noe man helt klart kan forvente av fast legen, sier Torgeir Skavøy som er fastlege og nestleder i Norsk forening for allmennmedisin.
Fastlegen skal prøve å kartlegge hele symptombildet basert på pasientens sykehistorie. Ut fra det man finner, blir man enig med pasienten om hva som er rimelig å gå videre med av undersøkelser, ifølge Skavøy.
– Er det gjentagende urinveisinfeksjon, bør man sikre et bakteriologisk svar. Hvis man på tross av adekvat behandling fortsatt har symptomer uten at man forstår hvorfor, må dette utredes nærmere, påpeker fastlegen.
– Når bør man i første omgang oppsøke lege?
– Inngangen til en så alvorlig diagnose kan være forskjellig, derfor er det vanskelig å svare kategorisk på det. Hvis man ser blod i urinen bør man helt klart oppsøke lege. Hvis man opplever endring i vannlatingsmønster av litt vesentlig karakter, bør det også avstedkomme en undring i om dette bør sjekkes opp. Smerter i blæreområdet eller at man kjenner en kul i området beskrives som symptomer som kan indikere blærekreft, men ofte er det lite karakteristiske symptomer og er en av de kreftformene som kan være vanskelig å oppdage. Men hvis man opplever en endring man ikke har registrert før og ikke klarer å finne en god grunn for det man kjenner på, og det i tillegg er vedvarende – bør man oppsøke lege.
Å komme til enighet
Skavøy forteller at mange urinveisinfeksjoner vil gi blod, og spesielt for yngre mennesker vil det være naturlig for fastlegen å tolke blod i urinen som dette, snarere enn blærekreft.
– Hvis man derimot ikke får ønsket effekt av behandling, er det veldig viktig at man kommer tilbake til legen, påpeker han.
– Er det behov for kompetanseheving hos fastlegene når det kommer til blærekreft?
– Det finnes nok mange som er gode på det, samtidig er det også stor spredning i fastlegekorpset. Når det gjelder diagnostisering er det i de vanligste tilfellene ikke den aller vanskeligste fastlegejobben. Det store flertallet av tilfellene gir konkrete funn på stix eller symptomer vi har tydelige retningslinjer på. Samtidig er alt som er a-typisk naturlig nok vanskeligere. Retningslinjene tar i liten grad høyde for det a-typiske.
– Bør man slå seg til ro med fastlegens råd eller lytte mer til egen kropp og insistere på videre henvisning hvis det føles rett?
– I de tilfellene der man i etterpåklokskapens navn kan se at noe var galt, vil det alltid være lurt å si at man burde lyttet mer til kroppen. Men hverdagen er nok den at mange lytter til kroppen uten at de nødvendigvis hører de riktige tingene. Det beste er at man sammen kan bli enige. Å operere med det som ikke er helt etter læreboka er mer krevende, men det er lurt å prøve å komme til enighet med pasienten. At bekymringen som er der blir anerkjent og tatt til følge. Vi må finne ut hva som skal til for at man slår seg til ro eller man må finne hva som er årsaken til det.
Tekst: Kjersti Juul
Foto: Privat