Det har kostet henne mye å vente tre år på utredning. Anne Turid Thales ønsker ikke å leve resten av livet alene, men savner informasjon om hvordan hun kan få tilbake selvtilliten med en stomi.

Tekst: Veronica Rinde Halvorsen
Foto: Privat
– Når fastlegen kommer til kort så må de være flinkere til å henvise raskere. Hør på pasienten, jeg sa fra flere ganger at jeg tror jeg har blærekreft, forteller Anne Turid Thales.
Det er vanskelig å ikke føle på bitterhet for at ting har blitt som det har blitt og at hun kunne hatt et annet liv. I dag må hun leve med en uviss prognose og en ny kropp hun enda ikke er helt komfortabel med.
– Jeg har fått livet snudd opp ned. Så er det også den evige angsten om hva om det sprer seg, for nå er det ikke mer å operere. Jeg har blitt ufør nå, men det har vært et år fra hånd til munn hvor jeg ikke har visst hvordan jeg skulle betale strømregning og husleie, forteller hun.

Ikke tatt på alvor

Høsten 2017 dukker det opp blod i urinen. Noen få måneder senere oppsøker hun lege og blir diagnostisert med urinveisinfeksjon. På dette tidspunktet bor Anne Turid i Sverige og har kontakt med det svenske helsevesenet.

– Jeg ser i den svenske journalen at jeg har fått antibiotika omtrent annen hver måned hele det første året. Hele tiden hadde jeg blod i urinen og smerter, men ingen tenkte på å henvise meg videre.

Anne Turid Thales

Hun flytter til Norge og antibiotikakurene fortsetter her. Etter et tjuetalls legevaktbesøk, to besøk hos gynekolog og innleggelser på akuttmottak, har hun fortsatt ikke fått videre utredning. Til slutt havner hun på legevakten, hvor en turnuslege omsider fatter mistanke om at det er noe alvorlig på ferde.

Høygradig blærekreft og stomi

Når Anne Turid endelig utredes, har kreften kommet langt. Den er ondartet og høygradig, legene har begynt å skjønne at de har dårlig tid.
– De to første operasjonene var utskraping, så ble det klart at det ikke hjalp for det hadde spredd seg mer. Jeg har endt opp med å måtte operere bort alt, eggledere, eggstokker, livmor, blindtarm, urinblære, urinledere og urinrør. I den nest siste operasjonen ble det også stomi, forteller hun.

For Anne Turid var det ikke noe annet alternativ ifølge kirurgene, selv om hun bønnfaller dem om en annen løsning enn pose på magen. Kreften hadde kommet for langt. Selv om hun opplever oppfølgingen etter hun fikk kreftdiagnosen som god, har det vært et savn å kunne få snakke ordentlig med en sexolog om den delen av kroppen og livet som har blitt annerledes. Hun ønsker seg også en gruppe for yngre kvinner med urostomi som fortsatt vil ha et godt sexliv og ikke synes «det er helt greit uten».
– Jeg tror det kan være lettere for jenter som er i et forhold, enn å være enslig. Jeg har slått av den delen av livet, og det er trist når du bare er 53 år. Det er det med å hele tiden passe på at det ikke blir lekkasjer. Før likte jeg også å gå med trange kjoler og bukser, men det kan jeg
ikke så mye nå lenger. Da må jeg ha et belte som holder posen inntil kroppen.
Jeg savner opplysninger om klær og undertøy som ser attraktivt ut, men som
skjuler stomien, forteller hun *

Blærekreftforeningen har eget kvinnenettverk, og har stort fokus på nettopp dette at kvinner ofte får stilt diagnosen sent. Les mer om kvinnenettverket her.