Kåseri av Elin Schive: Å få en alvorlig kreftdiagnose, det er ingen spøk, det vet vi alle som er til stede her. Vi blir sluset inn i et system som tar oss fra den ene situasjonen til den andre, på godt og vondt. Det dreier seg om å overleve, man befinner seg i et vakuum, og unektelig får vi veldig mye oppmerksomhet. Alle følger med oss, og det kan bli litt i meste laget noen ganger. Vi får all plass på scenen. Men bak enhver sceneoppsetning har vi noen som står bak, som legger til rette, og sørger for at alt kommer i riktig rekkefølge.

Det er denne gruppen jeg nå har lyst til å bruke litt tid på – de som står bak scenen – en gruppe som sjelden får applaus, men som kanskje er de viktigste menneskene i denne forestillingen, nemlig dere som sitter her som pårørende. Dere er en imponerende gruppe!

Dere er mennesker som plutselig kan ting dere aldri har planlagt å kunne! På rekordtid er dere eksperter på urinveier, sykehuslogistikk, venting og bekymringer.

For eksempel:
Dere kan forklare forskjellen på ulike typer kateter.
Man kan plutselig si: «Hvordan gikk det med cystoscopien?» UTEN Å BLUNKE!
Og man diskuterer urinveiene over middagsbordet.

Det er jo ikke alle familier som gjør det, men med blærekreft i huset så gjør vi det! Det er like naturlig som at man diskuterer kongehuset og all krisen de står i!

Dere vet mer om urinblæra enn de fleste egentlig hadde planer om i løpet av et langt liv.
Det er en slags medisinsk utdanning ingen søkte på – men har tatt likevel!

For når sykdommen rammer, er det én som får diagnosen, men det er alltid flere som blir berørt! Og noen av dem setter seg ikke i pasientstolen.
De stiller seg ved siden av!

Jeg har tenkt mye på det, det må da være en spesiell plass å stå?
For derfra skal man:
være sterk, være rolig, være praktisk, og helst ikke være for redd – samtidig!
Det er nesten litt imponerende bare det!

Jeg tror ingen egentlig planlegger å bli pårørende!
Det er ikke noe man søker på!
Det er ikke noe man øver seg på!
Men plutselig en dag står man der, og da lærer man fort, skal jeg snakke ut fra egen erfaring med min nærmeste pårørende!

Dere lærer nye ord, ord man aldri hadde tenkt man skulle bruke i en helt vanlig samtale.
Og det skjer noe med hverdagen.
Den blir mer… konkret!

Man begynner å planlegge etter helt nye kriterier, jeg lar meg imponere, for nå er ikke spørsmålet:
«Er dette et fint hotell?»
Men: «Er det toalett?»
Og ikke bare: «Er det toalett?», men: «Er det et bra toalett?»

Jeg er ganske sikker på at dere utvikler en egen evne, en slags stille ekspertise.
Dere vet ting som andre ikke vet. Dere vet hvor det er toalett på bensinstasjoner, kjøpesentre, museer, fjellstuer og hotell!
Det er ganske imponerende at dere i tillegg har oversikt over diskrete tisseplasser nesten over hele landet, fra nord til sør! Og for min egen del – det er jo noe eget ved å stå side om side på disse diskrete tisseplassene!

Noen ganger tror jeg dere har innebygd en slags innebygd toalettradar!

En slik kompetanse som dere har, burde gitt studiepoeng, mange studiepoeng!
Men bak alt dette ligger det noe annet også!
Noe som ikke er like synlig.

For vi vet jo at dere også lever med noe som ikke alltid blir sagt høyt:
Usikkerheten
Ventingen
Den lille uroen som dukker opp før en kontroll
Den tanken som kommer: Tenk om……

Det er jo en tung ting å bære alene!
Men du verden så flinke dere er til å være den sterke!
Den som ikke viser alt, den som holder litt igjen, og det for å beskytte oss som er den som bærer diagnosen!
En form for omsorg som ikke alltid synes, men som betyr veldig mye!

Det som slår meg, er ikke bare hvor mye dere står i, men hvordan dere står i det, og det med realisme!
Livet kan bli veldig konkret!
Som en sa en gang: «Vi kan ikke ha et hus som lukter av sykehjem!»
Det er kanskje ikke slike utsagn man finner i kjærlighetsdikt, men det er kjærlighet, den praktiske kjærligheten, den som faktisk fungerer i hverdagen. Kjærlighet med vinduer åpne og med klare beskjeder!

Og så oppstår en ny situasjon med venting – for vi trenger jo laaang tid på badet, og spesielt om morgenen! Da kan ventingen bli krise for en og hver, resten av familien har jo også blære som må tømmes!
Før ventet man på bussen, nå er ventingen på et annet plan!

Så er det dette med intimitet – mange opplever at sexlivet dabber av – kanskje opphører. Men det kan jo ha sammenheng med alder også (vi har jo høy gjennomsnittsalder!)
Men uansett – dere har en utrolig evne til å tilpasse dere livet slik det faktisk er, og ikke slik det var planlagt!
For, som en sa det: «Vi finner ut av dette!»
Og mange opplever at: Vi lever mer, krangler mindre, vet bedre hva som betyr noe!

En annen sa: «Jeg har levd fra kontroll til kontroll og vært på tå hev i mer enn ti år!»
Det er ganske imponerende å være på tå hev så lenge – de fleste av oss får krampe etter 3 minutter!

Så til slutt:
TAKK!
For omsorgen
For tålmodigheten
For humoren
Og for at dere står der – hver eneste dag!
Litt på tå hev, kanskje –
Men fortsatt ved siden av –
Og med stor oversikt over nærmeste toalett!

TUSEN TAKK!