Å få en kreftdiagnose snur livet på hodet – ikke bare fysisk, men mentalt. Ved Oslo universitetssykehus finnes landets eneste psykoonkologiske enhet.
– Det er stor variasjon i hvordan mennesker reagerer på en kreftdiagnose. For noen er sykdommen kortvarig og rimelig grei å håndtere, mens andre går inn i lange og tøffe behandlingsløp, får tilbakefall eller må leve med pågående kreftsykdom. Derfor vil også behovet for psykisk støtte variere, sier Tone Skaali, psykiater og seksjonsleder ved Seksjon for psykososial onkologi, mestring og rehabilitering i Kreftklinikken ved Oslo universitetssykehus.
Dette er eneste sykehus i landet som har en egen psykoonkologisk enhet som tilbyr oppfølging av psykiske reaksjoner og psykiatriske tilstander hos pasienter som er under behandling for kreftsykdom.
Vekker skumle assosiasjoner
Skaali og teamet hennes ser hvordan kreft kan påvirke den mentale helsen. Psykiateren er tydelig på at det ikke finnes ett riktig tidspunkt for å tilby støtte. Noen trenger hjelp tidlig, andre først senere i forløpet – andre igjen klarer seg godt uten profesjonell hjelp.
– Noen har et solid nettverk eller egne ressurser som gjør at de står støtt. Men veldig mange opplever stor belastning – enten det vises utad eller ikke, forteller Skaali.
– Hva slags reaksjoner ser dere oftest hos pasientene?
– Redsel. Det er nok den vanligste reaksjonen. Kreft vekker fortsatt mange skumle assosiasjoner, og selv om behandlingen har blitt betydelig bedre gjennom de siste tiårene så er det mange som opplever det som veldig skremmende å få diagnosen.
Skaali beskriver hvordan noen pasienter kan kjenne på en følelse av «nummenhet» som en sjokkreaksjon rundt diagnosen. Andre kan oppleve sterk frykt og angst, eller at bekymringene strømmer på og tankene spinner.
– Søvnvansker er veldig vanlig. Og mye bekymringer rundt sykdommen og hvordan det vil påvirke livssituasjonen, for eksempel i forhold til barn, partner, jobb og økonomi. Noen kan kjenne på sinne og at det kan føles «urettferdig» å bli alvorlig syk.
Interessert i hele mennesket
Den nylige publiserte PROMS-rapporten fra Kreftregisteret med egenrapportert livskvalitet hos ulike kreftpasienter, viser at en betydelig andel av pasientene melder om problemer med psykisk funksjon, som konsentrasjonsvansker, hukommelsessvikt og emosjonell belastning, ett år etter diagnosen. En større andel kreftpasienter sliter med søvnproblemer, tretthet og utmattelse, som også kan være uttrykk for psykisk påkjenning. Yngre pasienter (under 67 år) ser ut til å være særlig utsatt for nedsatt livskvalitet, inkludert psykiske utfordringer. Likevel får svært få tilbud om psykologisk hjelp. I kreftbehandlingen er fokuset mest på det somatiske – prøver, bilder og medisinske vurderinger. Og ikke alltid like mye på hvordan man håndterer situasjonen mentalt sett.
– Det er ikke nødvendigvis psykolog man trenger. Men man trenger helsepersonell som er interessert i hele mennesket. Som tør å spørre: Hvordan går det med deg?, sier Skaali.
Ved Oslo universitetssykehus er de et lite team – én psykiater, tre psykologer og én psykiatrisk sykepleier. Det er cirka 8 000 nye kreftpasienter i dette sykehuset hvert år. Mange av disse pasientene har også kontakt med et lokalsykehus.
– Det sier seg selv at vi ikke kan møte alle kreftpasientene som behandles i vårt sykehus. Og det er ikke alle som trenger oss heller. Men det burde finnes tilgjengelige fagfolk på sykehus og hjelp i primærhelsetjenesten som for eksempel hos fastlege eller via rask psykisk helsehjelp i kommunen, sier Skaali.
Hun mener det trengs flere psykisk helseutdannede fagpersoner i somatikken generelt – ikke bare psykologer (eller psykiatere), også kliniske sosionomer, psykiatriske sykepleiere og annet kvalifisert personell kan gjøre en viktig jobb.
– Dette gjelder ikke bare kreft. Alle somatiske sykdommer kan gi psykiske belastninger. Vi bør nok tenke mer helhetlig i oppfølgingen av pasientene.
Pårørende kjenner på avmakt
Også pårørende kan oppleve belastningen som overveldende – noen ganger kanskje mer enn pasienten selv.
– Mange pårørende kjenner på avmakt. De er ikke tett nok på til å få all informasjon, men samtidig nært nok til å kjenne alt ansvaret og alle bekymringene. Det kan være veldig utfordrende.
Skaali og kollegene hennes tilbyr samtaler der pårørende deltar sammen med pasienten, men de har ikke kapasitet til egne forløp for pårørende alene.
– Det er dessverre ikke lagt inn som en naturlig del av spesialisthelsetjenesten. Det ansvaret ligger i større grad på primærhelsetjenesten, sier hun.
Det finnes også lavterskeltilbud i form av lærings- og mestringskurs hvor både pasienter og pårørende kan delta.
– Kan psykisk sykdom være vanskelig å oppdage grunnet mulig overlapp med somatiske tilstander?
– Det er endel overlapp. Søvnproblemer kan for eksempel skyldes både fysisk ubehag og psykisk stress. Vi mennesker henger sammen – fysisk og psykisk. Hvis man er engstelig, redd eller utmattet, vil det påvirke hvordan kroppen føles. Det psykiske forsterker ofte det fysiske.
For noen er psykiske plager også noe som pasienten har med seg fra tidligere, og som reaktiveres i forbindelse med kreftsykdommen og det det innebærer.
– Har man hatt psykiske vansker før kan man være ekstra sårbar i møte med en alvorlig sykdom. Men samtidig kan tidligere erfaringer også gi styrke – man vet at man har kommet seg gjennom vanskelige ting før.
En ekstrem situasjon
Skaali tror mange undervurderer hvor stor forskjell det kan gjøre å bare få snakke med noen som forstår.
– Når man setter ord på ting, blir det ofte mindre kaotisk. Det blir mindre ensomt. Og så får man kanskje tilbake litt følelse av kontroll, at man faktisk kan håndtere det.
Noen trenger mer enn bare støtte – for eksempel hvis de utvikler en alvorlig depresjon eller angstlidelse. Da kan både samtaleterapi og medikamentell behandling være aktuelt.
– Men for de fleste handler det om å få bekreftet at det de føler er normalt. Det er helt normalt å reagere sterkt. Det betyr ikke at man mister kontrollen – det betyr bare at man er menneske i en vanskelig situasjon, påpeker Skaali.
Tekst: Kjersti Juul
Foto: OUS