– I hver samtale prøver jeg å ha fokus på hvordan man skaffer seg energi, at man må sørge for å ha sine egne rom der man samler krefter, påpeker Marit Flåøyen.
Marit Flåøyen (69) beskriver seg som en litt annerledes likeperson. Hun har nemlig ikke hatt kreft selv, men vært pårørende for ektemannen som gikk bort for ni år siden.
– Jeg er en av to pårørende likepersoner på Vardesenteret i Trondheim, forteller Flåøyen og beskriver det som et etterlengtet tilbud.
Mannen hennes hadde hatt symptomer i mange år uten at legene fant ut hva som feilet han. Først etter fem år kom kreftbeskjeden.
– Jeg kan føle på en bitterhet over at det ikke ble oppdaget før. Da mannen min fikk diagnosen brukte vi Vardesenteret endel, mannen min trente på pusterommet, jeg kjørte ham ofte dit og satt og drakk kaffe og vafler på Vardesenteret. Jeg syntes det var en fantastisk plass, og bestemte meg for at jeg skal gjøre en innsats den dagen jeg får bedre tid, forteller Flåøyen.
Etter at hun pensjonerte seg fra jobben som lærer for syv år siden, ble planene en realitet.
– På Vardesenteret har jeg ofte litt spontane samtaler. Hvis det er behov for det finner vi et eget lite grupperom, men jeg får også en del bestilte samtaler ofte fra pårørende og etterlatte, forteller hun.
– Hvorfor er det så fint å kunne snakke med en likeperson?
– Erfaringen vi har er gull verdt. Jeg tror ikke det er mulig å sette seg inn i det før man har opplevd det selv. Det kan være krevende å være pårørende. Jeg ser det på de som kommer til oss, ofte to skritt bak med en «unnskyldning» om at de er med de også. Men likepersonsamtaler kan være like mye for pårørende! Jeg fanger ofte opp de pårørende hvis pasienten selv skal ha møte med en fysioterapeut, ha en treningstime e.l. De fleste har veldig behov for å få luftet tankene sine. De holder gjerne igjen når de går sammen med den som er syk. De tenker at det ikke er de det er noe synd på, at de må ta seg sammen og være den sterke, men så er man kanskje ikke så sterk til tider.
– Er det noen bestemte egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?
– Jeg har jo jobbet som lærer og er vant til å snakke – og lytte til folk. Vi har to ører og en munn – å huske at man skal lytte godt er veldig viktig. Samtidige er det fint å ha evne til å small talk. Det må man ofte bruke i starten på samtalene. Det er mange som kommer som har grudd seg og er spente på hva dette er for noe. Hvis man prøver å komme inn på folk med litt løst og fast først, kommer ting opp etter hvert. Da må jeg henge meg på det de forteller. Jeg er tydelig på at jeg ikke kan løse noens problemer og at jeg absolutt ikke er medisinsk personale. Men jeg kan lytte og fortelle hvordan vi løste lignende situasjoner. I hver samtale prøver jeg å ha fokus på hvordan man skaffer seg energi, at man må sørge for å ha sine egne rom der man samler krefter. Mange pårørende har ikke det, de «ofrer seg» og mister kanskje både omgangskretsen og hobbyene sine. Det er kjempeviktig at man som pårørende beholder kreftene sine, hvis ikke blir det jo et stort problem også for den som er syk. Å gå på kino, en konsert, en tur eller på Vardesenteret uten å ha et ærend, er eksempler på det. For meg hjalp det å gå på tur i marka, å bli litt svett, sette meg ned å gråte en skvett eller skrike ut frustrasjonen.
– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?
– På Vardesenteret er vi flinke til å fortelle om likepersonstilbudet. Vi er i tett dialog med Kreftforeningen, og jeg vet at de framsnakker likepersontjenesten. Jeg har også hatt en god del henvendelser fra kreftkoordinator i Trondheim, der hun henviser folk til meg. Å få informasjonen ut skriftlig hjelper også, i form av brosjyrer og stand på sykehuset.
Oversikt og kontaktinfo til alle våre likepersoner
Tekst: Kjersti Juul
Foto: Privat