– Det er forskjell på sympati og empati, påpeker Knut-Arne Jørgensen. I rollen som likeperson sier han aldri «stakkars deg», men forsøker å forstå den han snakker med.
Knut-Arne Jørgensen ble operert for blærekreft i 2015 på Tønsberg sykehus. På dette tidspunktet fikk han hverken informasjon om at det fantes noen pasientforening eller likepersontjeneste.
– Jeg kom hjem fra sykehuset nyoperert og med tusen spørsmål, men hadde ingen å snakke med. Det føltes frustrerende. Jeg hadde fått operert inn en kunstig blære og kom med en bærepose full av slanger, poser, medisiner og sprøyter – og skjønte i grunn veldig lite, forteller Jørgensen.
Etter et par år begynte han å google – og fant frem til Blærekreftforeningen. Siden 2018 har han fungert som likeperson her.
– Hvorfor er det så fint å kunne snakke med en likeperson?
– Det fine er at du får prate med en person som har vært gjennom den samme prosessen som deg, og som kan gi noen råd og «trøstens ord». Man er gjerne både engstelig og forvirret, ikke minst er man ganske slått ut etter en stor operasjon. På et tidspunkt var jeg livredd, jeg skjønte ikke hva som foregikk. Det er en ganske lang prosess å komme til hektene igjen, og det tar fort tre måneder før du er på beina. Bare det å få den informasjonen hadde betydd mye for meg.
– Er det noen bestemte egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?
– Det viktigste er å være en god lytter. Alle likepersoner går på kurs, der lærer du å lytte og ikke avbryte og stille spørsmål. Det er veldig nyttig. Som likeperson kan du oppleve å treffe på folk som er langt nede, og som i verste fall har fått dødsdommen. Du kan treffe på folk som er redde og som har mistet sine nærmeste. Hvordan skal du håndtere det? På likepersonkurset lærer man at det er forskjell på empati og sympati; Å gå inn i situasjonen og forsøke å forstå hvordan vedkommende har det, er vesensforskjellig fra å synes synd på noen og si «stakkars deg». Man må aldri bagatellisere situasjonen, men bekrefte og anerkjenne følelsene den du snakker med har.
– Har du en samtale du husker ekstra godt fra tiden som likeperson?
– En ung dame ringte meg en gang, fordi faren hennes hadde fått blærekreft. Hun var ute etter noen gode nyheter –at det sikkert kom til å gå bra. Hva sier man da? Man kan ta frem statistikken og vise til overlevelsesprosenten – at de aller fleste klarer seg fint, og at jeg selv har klart meg. Men man kan heller ikke skjønnmale det, fordi det tross alt er en alvorlig situasjon.
–Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?
–Vi kan bli flinkere til å spre informasjonen. Vi har lagd en brosjyre som presenterer foreningen og likepersonsapparatet, som blir sendt ut til alle store sykehus i landet. Vi som er ute i distriktene deler ut brosjyrene der vi kan – og der det er relevant. Apoteker og bandasjister får blant annet brosjyrene.
–Situasjonen har endret seg litt over tid. Alle pasientforeninger opplever nå at det ikke er så mange som ringer lenger. Folk bruker Facebook. I Blærekreftforeningen har vi en lukket gruppe man kan melde seg inn i og stille spørsmål. Vi som er likepersoner svarer, men også andre pasienter som er medlem, gir tilbakemelding og forteller om egne opplevelser. Det er et tegn i tiden at sosiale medier overtar. Slik mister man noe, fordi det blir en mer personlig samtale via telefon eller ansikt til snikt. På den annen side blir det for mange en lavere terskel å ta kontakt, når de gjør det skriftlig. Selv er jeg med på et opplegg på Sørlandet sykehus, for alle pasientforeninger som er tilknyttet Kreftforeningen. Hver mandag og annenhver torsdag, er to likepersoner tilgjengelig på venterommet til Kreftsenteret, for pasienter som har behov for å prate.