Regjeringen vil at Norge skal bli verdensledende på klinisk studier, og at det skal bli en integrert del av pasientbehandlingen. Men skal vi nå målet om en «topp tre»-plassering, må det følge penger med, mener fagmiljøet og de som møtte frem for å diskutere temaet på frokostmøtet denne uken.
Det var Karl Kristian Bekeng (Ap) som presenterte den nye ti-årsplanen for kliniske studier. Og ambisjonene er det ingenting å si på, men spørsmålet er hvordan skal vi faktisk skal klare å komme dit.
En plan uten finansiering?
Selv om de fleste aktørene i helsevesenet, industrien og pasientorganisasjonene applauderer målet, er skepsisen stor når det kommer til gjennomføringen. Det største hinderet er finansieringen. I planen legges det nemlig opp til at satsingen skal være «kostnadsnøytral».
Dette får både opposisjonspolitikere og eksperter til å reagere. Sykehusene står allerede i en svært presset økonomisk situasjon. Skal man få i gang flere studier, kreves det reelle insentiver og ressurser. Som en av forskerne på møtet påpekte: Vi kan ikke basere fremtidens medisinske gjennombrudd på at ildsjeler ved noen sykehus stort sett jobber med forskningen på fritiden.
Lav betalingsvilje skremmer industrien og deler av opposisjonen
Et annet kritisk punkt som ble løftet frem, er Norges manglende vilje til å betale for ny og innovativ behandling. – Hvis ikke Norge er villig til å ta i bruk de nyeste medisinene når de er ferdig uttestet, blir det mindre attraktivt for internasjonale selskaper å legge studiene sine hit. Norge blir rett og slett ikke prioritert slik som nabolandene, og både i Sverige og Danmark har de klart å skape en stor medisin-industri.
Representanter fra Høyre og Frp tok til orde for å øke den såkalte «terskelverdien» – altså maksprisen som staten er villig til å betale for et godt leveår. Denne verdien har stått stille i ti år. De mente at Norge kommer til å sakke enda mer akterut, dersom de ikke er villige til å betale mer for de nye medisinene. Bekeng på sin side mente at det ville bli altfor dyrt.
Tidligere løfter som ikke ble holdt
Noe av mistilliten til den nye planen skyldes historikken. Regjeringen hadde tidligere et mål om å doble antall kliniske studier innen 2025, men vi er foreløpig ikke i nærheten av å nå dette målet. – Det hjelper lite med nye planer dersom man ikke har lært noe av hvorfor målene i den forrige planen ikke ble nådd, mente opposisjonen.
Likevel, mye godt arbeid har blitt lagt ned for at man nå skal lykkes
Og det som gir mest grunn til optimisme er at alle parter er så ivrige etter å få dette til.
Norge har et stort og godt forskningsmiljø, og tillitten mellom partene (industri, helsevesen og regjering) har også blitt mye bedre enn den var tidligere.
Regjeringen vil dessuten vurdere å innføre aktivitetsbasert finansiering for klinisk forskning, slik at forskningen ikke lenger blir en økonomisk byrde for sykehusene. Ved å la pengene følge pasienten inn i studien, skaper man et reelt økonomisk insentiv for sykehusledelsen til å prioritere forskning. Slik kan de bygge opp et mer robust forskningsmiljø, skape gode synergier og la forskningen komme flere pasienter til gode.
Arbeidet som er lagt ned i støttefunksjonene NorCRIN og NorTrials vil også gjøre det lettere å starte opp studier ved flere sykehus.
Mer enn forskning: Et spørsmål om like muligheter
For oss i Blærekreftforeningen handler ikke dette om synkende antall studier og medisinsk forskning, men om pasientene. Det å få tilgang til kliniske studier ved flere norske sykehus er faktisk avgjørende for lik behandlingsmulighet. Det handler altså i tillegg om rettferdighet.
For mange pasienter er nemlig det å få delta i en studie den eneste muligheten for å få prøve ut nye medisiner før de formelt blir godkjent i det offentlige systemet. Noen ganger handler det om bedre livskvalitet og bedre prognose, andre ganger om liv eller død. Så nå er det viktig at ikke en 10-års plan blir en langt-opp-og-frem-plan, men at vi faktisk ser resultater denne gang.