Blærekreft forbindes ofte med eldre, men Heidi Skogerbø Fløtre fikk diagnosen som 40-åring – og måtte plutselig håndtere en ukjent hverdag. 

Da Heidi Skogerbø Fløtre var 40 år gammel, oppdaget hun at noe ikke var som det skulle. Det begynte med det hun trodde var en vanlig urinveisinfeksjon. Hun fikk antibiotikabehandling, men plagene forsvant ikke. Hun måtte stadig på toalettet, og magen verket. Etter flere runder med behandling uten effekt, tok Heidi saken i egne hender. 

– Jeg tenkte  det kunne være lurt å starte med å oppsøke gynekolog, og det gjorde jeg. Det føltes viktig å ikke gi seg før jeg fikk et svar, forteller hun. 

Da gynekologen ikke fant at noe var galt, tok Heidi kontakt med en privatlege som de hadde  avtale med via jobb.

–Hun lyttet til meg og valgte å henvise meg til  en urolog. Diagnosen var blærekreft. Heldigvis var det en ikke-invasiv type, og behandlingen ble operasjon og en engangsdose cellegift, forteller Heidi.

 I dag er det over et år siden hun ble operert og Heidi beskriver seg selv som frisk, med få plager. 

Hadde knapt hørt om det 

Veien tilbake til hverdagen har imidlertid ikke vært uten utfordringer. Heidi er ingeniør og jobber i oljeindustrien. Det hun trodde skulle bli en snau ukes fravær fra jobb, viste seg å bli mye lengre. Mangel på informasjon fra helsehold, gjorde at hun hadde urealistiske forventninger til hvor fort hun skulle komme til hektene.  

 – Etter operasjonen måtte jeg gå mye på do, og det var smertefullt. Det tok fire måneder før jeg kunne jobbe fulltid, og det første året føltes kroppen fortsatt ikke helt normal, sier hun. 

For Heidi, som hverken røyker eller har andre kjente risikofaktorer, var diagnosen både overraskende og uventet.  

– Jeg hadde knapt hørt om blærekreft, og mange rundt meg ble overrasket da jeg fortalte det. Det fikk meg til å tenke mye på hvorfor jeg hadde fått sykdommen, og det var vanskelig å vite hvordan man skulle håndtere det sosialt, forteller hun. 

Viktig å ikke isolere seg 

Støtten fra familie og nære venner har vært avgjørende.  

– Jeg var åpen om det på jobb og fikk god støtte og tilrettelegging i etterkant av operasjonen. Samtidig var det var nok først og fremst hos familie og venner jeg fant det mest naturlig å dele hvordan jeg hadde det – helt uoppfordret.  

Samtidig har Heidi erfart at det å snakke med fagfolk, blant annet kreftlege, har vært viktig for å forstå hva hun gjennomgikk, både fysisk og psykisk.  

– Jeg tror det er viktig å ikke isolere seg, selv om man er syk. Små rutiner, litt trening og å gjøre ting som gir energi, har hjulpet meg mye!

Stå på for egen helse 

Erfaringen har også lært henne verdien av å stå på for egen helse.  

– Selv om symptomene virker små eller lite sannsynlig, må man ta dem på alvor. Jeg måtte jobbe for å bli henvist til spesialist. Det kan gjøre hele forskjellen, sier hun. 

Heidi Skogerbø Fløtre håper hennes historie kan være til støtte for andre unge som plutselig står overfor en sykdom mange forbinder med eldre mennesker.  

– Det viktigste er å få svar, søke hjelp og være åpen om hva man går gjennom, avslutter hun.