En annen pasients historie…

Jeg er en mann i begynnelsen av 60-årene. Min blærekrefthistorie startet med litt blod i urinen i 2003-2004.

Jeg tenkte at dette var vel ikke noe å bry seg om; det ga seg jo med en gang. Dette skjedde flere ganger, men mot slutten av november, begynnelsen av desember 2004 nevnte jeg dette for min daværende fastlege. Han likte dårlig det jeg fortalte og fattet straks mistanke. Dette var nemlig i det samme tidsom som vi fikk høre at kong Harald hadde fått sin blærekreftdiagnose. Jeg ble bedt om å ta en urinprøve, og denne ble sendt inn til Ahus. Noen dager senere ringte legesekretæren hos fastlegen min og fortalte meg at ”Du har kreft. Kan du komme til hit med en gang.”

Det var da verden raste sammen for meg, og sammen med kona dro vi til fastlegen og fikk vite mer om det som var oppdaget og hva som nå ventet oss. Samme dag ble jeg sendt til røntgen/ultralyd, og etter få dager fikk jeg time på sykehuset. Vi skriver nå midten av desember 2004.

På Ahus ble det samtale med urolog, og time for operasjon ble avtalt til rett over nyttår 2005. Denne snaue måneden fikk jeg imidlertid viktig  trøst og oppmuntring hos min svigerinne som er operasjonssykepleier og har assistert ved mange ”TUR B-operasjoner”.

Denne julen 2004-2005, i påvente av operasjon, var den tøffeste tiden jeg har opplevd. Selve operasjonen (etter nyttår) gikk greit, men urinveisinfeksjon for første gang var ikke akkurat så behagelig å oppleve. Ved første kontroll i juni 2005 ble det imidlertid funnet nok en liten svulst som måtte fjernes. Denne gangen visste jeg hva det hele innebar, og jeg var ikke like langt nede psykisk da. Også etter denne operasjonen ble det etterfølgende blødninger. Denne gangen stoppet det imidlertid helt opp, og jeg måtte inn på Ahus igjen for å få stoppet blødningen. Et akutt behov for å tømme blæren mens jeg ventet på å komme opp på urologisk avdeling avstedkom en form for blodstyrtning og full tilgrising av toalettet på venterommet på akuttinnleggelsen. En lite hyggelig opplevelse da, men en historie jeg kan le litt av i ettertid.  

Etter nok en kontroll ca ½ år senere ble jeg erklært frisk. Dette ble et beveget øyeblikk. Med friskmeldt mentes i dette tilfelle at jeg var fri for svulster i blæra på dette tidspunktet. Da det ikke finnes garanti for at ikke nye svulster kan dukke opp, var det selvsagt nødvendig med kontroller i lang tid framover (10 år). Siden 2004 har jeg vært inne til kvartalsvise, halvårlige og senere årlige kontroller. Disse kontrollene synes jeg har vært ganske smertefulle, og ved kontrollen i 2010 fikk jeg gjennomført kontrollen under full narkose. Dette var en behagelig kontroll, men kontrollerende lege mente det ble et for stort apparat å sette i verk for en så enkel kontroll. Siste cystoskopi i 2011 foregikk på ordinær måte; denne gangen med et bøyelig/fleksibelt cystoskop. En for meg ny tysk lege foretok kontrollen, og dette ble en mye mindre smertefull kontroll en de tidligere kontrollene jeg har vært gjennom. Jeg vil i dette avsnittet også berømme de meget dyktige urologene på Ahus. Disse representerer den største ekspertise landet har, og jeg følte meg veldig godt ivaretatt.

I samband med det første inngrepet ble jeg sykemeldt en mnd. Senere har det kun vært nødvendig med én dags sykemelding pr. kontroll. Ved det første besøket på Ahus ble jeg gitt det klare ultimatum at dersom jeg ikke ønsket å få flere nye tilfeller av kreftsvulster, måtte jeg ikke røyke. Dette var det eneste klare rådet jeg fikk: ”Ikke røyk!” På slutten av min røyketid var jeg stort sett bare selskapsrøyker. Å slutte helt var imidlertid det minst vanskelige å gjøre for å forhindre nye polypper. Jeg har imidlertid blitt en håpløs fanatiker når det gjelder røyking. Fremdeles gjenstår noen kontroller, men med positiv tenkning, anti røyk, fornuftig kosthold og litt kosttilskudd, er jeg optimistisk med tanke på fremtidig helse. Takk til dyktige representanter for norsk helsevesen.

Vennlig hilsen ………

Legg igjen kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *